Livet på Madagaskar

Video

2011-09-27T15:04:00.000-07:00

http://www.youtube.com/watch?v=ychvZa7iys0

Link til en kort oppsummering av mitt liv på Madagaskar.

2011-09-05T09:15:00.000-07:00

Jeg er sterk fordi jeg har vært svak 

Jeg er medfølende fordi jeg har opplevd lidelse

 Jeg er klok fordi jeg har vært tåpelig 

Jeg kan le fordi jeg har kjent sorg

 Jeg kan elske fordi jeg har følt tap

  Jeg lever - fordi jeg prøver å ikke gi opp

Fattigdomsbekjempelse

2011-04-18T03:13:00.000-07:00

Mange har tenkt tanken at det ikke nytter å hjelpe, og føler en maktesløshet og nyttesløshet når de hører og ser alle som lider, enten det er gjennom media eller andre mennesker. At det er en umulig oppgave, liksom å få skallet til en appelsin tilbake på frukten. Det er virkelig en stor jobb, og når man jobber ute i felten og har statistikken og informasjonen rundt seg, ser man at det nytter!

I september 2000 under FNs Tusenårstoppmøte var det tidenes største forsamling av statsledere som vedtok en erklæring om å frigjøre verden fra fattigdom. Det ble vedtatt åtte helt konkrete mål som skal halvere antallet mennesker som sulter og lever i ekstrem fattigdom.

Tusenårsmålene er:

1. Utrydde ekstrem fattigdom og sult
2. Oppnå grunnskoleutdanning for alle
3. Fremme likestilling mellom kjønnene og styrke kvinnenes stilling
4. Redusere barnedødelighet
5. Forbedre helsen til gravide og fødende kvinner
6. Bekjempe hiv/aids, malaria og andre sykdommer
7. Sikre en miljømessig bærekraft utvikling
8. Utvikle et globalt partnerskap for utvikling

Skal jeg være ærlig så er det ubeskrivelig tøft å leve midt oppi det. En bærer stadig på en smerte og skam som er vanskelig å leve med. Det er lett å føle at man ikke klarer noe, utretter noe og er til betydning. Men når man ser det i det store bilde får man en god følelse av å være her, bry seg og gjøre det ett menneske kan gjøre akkurat der en er.

For å angripe problemet må man ha kunnskap om hvorfor det er slik. Mye av årsakene er penger, økonomi, handel og gjeld, og at fattige land utnyttes av rike land. Slik blir også kløften mellom rik og fattig stadig dypere. Fra denne vinkelen blir det tydelig at det er et felles problem for både rike og fattige.

I mange land er folk begrenset til å ta del i avgjørelser i deres egne liv, for eksempel de som mangler bolig, vann, helse og utdanning. Grunnen til det kan være måte landet blir styrt på og også om menneskerettigheter.

Alle må ta ansvar i dette globale problemet. De rike landene må bedra med ressurser slik at utviklingsnivået blir akseptabelt og de fattige landene må forbedre styresettene sine og arbeidet aktivt mot korrupsjon og arbeide med økonomien.

”En bærekraftig utvikling er en utvikling som tilfredsstiller dagens behov uten og ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få dekket sine behov”

Hittil har det vært mye fremgang og tilbakegang. De siste 30 årene har det skjedd store forbedringer. Forventet levealder har økt med 8 år, analfabetismen er nesten halvert, barnedødeligheten er redusert kraftig og millioner av mennesker har fått tilgang til rent vann. Vaksinasjonsprogrammer redder livet til 2,5 millioner barn hvert år.

Likevel har det vært mye fortvilelse også.

Her på Madagaskar får jeg min egen opplevelse av det gjennom arbeidet mitt. Det er mye vakkert og se og røre ved, men det er også veldig vanskelig og tøft å leve med. Smerten og den dårlige samvittigheten er jeg takknemlig for å kjenne og se. Man klarer, på et forbausene vis, å lære å fungere i hverdagen med det. Leve med det med skam. Skamme seg over at man har penger, muligheter, styrke, mat hver dag, husly etc. Bare det å gå til butikken er en kamp. Jeg møter situasjoner, blikk, fattigdom og bilder som vil prege meg resten av livet. Det er sundt, men smaker grusomt. Det å lære at verden ikke bare er stjerner. Men en haug med dritt og stjerner. Det er lett å bare se stjernene og glansen av verden, men når man lever i dritten – så stinker det. Bare det å kunne hoppe fra stjerne til stjerne og unngå det forferdelige er altfor lett. Man må kjenne smerten og lidelsen på kroppen for å kunne forstå det. Ta det til seg! Det er nød og sorg overalt. På tide å åpne øynene!

Man vokser på det, det skaper engasjement og vilje til å ønske gjøre noe mer. Samtidig som det bryter en ned. Hvordan hjelpe alle? Hvem skal man hjelpe? Hvorfor klarer en ikke å hjelpe så mange som man har lyst til? Hva kan en gjøre? Hva kan en gjøre for å påvirke andre til å delta? Hva gjør jeg egentlig her?

Hvem jeg er på Madagaskar er vanskelig å si. Hun rike, utenlendingen som tror hun kan gjøre noe for mennesker? Det er så vanskelig å vite.. Uansett, så bærer en med seg så mye skam. Hvorfor ta taxi brousse når jeg lett kan leie en bil for å komme meg fra A til B uten å kjenne det.. «Hvem tror hun at hun er?» Skamfull. Skamfull av å være født i en verden der utdanning, politikk, sosialeordninger og alt, ALT, blir servert på sølvfat.

Man hører folk klage over de minste ting i vesten. Lønnen er for liten, er ikke glad, føler for å gi opp, klager over transport midler, samfunnet ikke behandler en rettferdig. Hva med dem som tigger og ikke har lønn, mistet familie og alt en har, mistet armer og føtter men ikke gir opp, har beina som eneste transportmiddel, eller en gammelkone på 80 som fortsatt jobber for å kunne fø seg selv og hugger daglig ved for å kunne få varme i hus og kropp.

Unge kan klage over grønnsaker, skole, at foreldre er kjedelige, alltid samme leker, vil ha nye sko, ikke er fornøyd med sengen sin. Mens i den tredje verden sulter man, gjør alt for å kunne få skolegang, ikke alle har foreldre, ingen leker eller har sko, og mange håpe på å ikke våkne fra søvnen.

Fattigdomsproblematikk, både på Madagaskar og resten av verden, må ikke bli et «ikke-tema». På tide man åpner øynene, uansett om man klarer å forestille seg det eller ikke. Bare det å være bevisst på all elendigheten. Det må være rom for åpen samtale. Hvordan takle det, hva som må jobbes med og hvordan. Jeg vil ikke godta at verden er som den er. Det er altfor vondt, en smerte som er hard og kald, men når man lever oppi det er ganske umulig. Det er vanskelig å formidle dette på en måte slik at andre faktisk skal forstå og se det jeg snakker om. Misforstå meg rett, for jeg har alltid vært en livsnyter og det er mye vakkert å oppleve, se og røre ved, men når nøden skriker høyt ved siden av blir det så vanskelig å se det vakre også. Men så lenge jeg klarer å se at det hjelper, enten det er på papiret eller mine egne øyne, er så utrolig mye som gjenstår! Så, hvordan kan en «rik utendlending» forkynne om en rettferdig Gud som har skapt alle i sitt bilde til denne verden her nede? Jeg skammer meg... Men det å være her, og se hva som blir gjort og utrettet gir meg en så stor glede at jeg kan ikke beskrive det!

MenneskeRETTIGHETER

2011-04-18T03:03:00.001-07:00

Det å være ung på Madagaskar er ikke enkelt. Det er mange hindringer som gjør det vanskelig å ta egne valg og leve ut drømmene sine. Det kan være alt fra familiestruktur til politikk.

Familiestruktur:

Det tradisjonelle samfunnet har hierarkisk struktur. Slektskap rangeres og enkeltpersoner innenfor disse gruppene er rangert etter alder, avstamning, og kjønn. Innen familier av rang, eldste har større Hasina (livgivende kraft) enn de unge, ikke bare i kraft av deres modenhet og erfaring, men også fordi de oppleves som nærmere de døde og dermed del i en del av deres makt. Barn som spiser før de eldre kan bli alvorlig straffet.
Samfunnet som helhet er fortsatt delt inn i flere ulike sosiale grupper basert utelukkende på nedstigningen. Blant Merina, Madagaskar er dominerende etniske gruppe, er disse referert til som Andriana (adelen), på Hova (menigmann), og andevo (slaver eller, mer korrekt, etterkommere av slaver).

Forskjellen mellom tidligere frie personer og tidligere slaver fortsatt spesielt viktig, til tross for den formelle avskaffelsen av slaveriet av de franske i 1897. Personer med slave opprinnelse er generelt ”dårligere” enn andre Merina og forventes å utføre de mest simple oppgaver og til å være spesielt ærbødige til andre. En observatør la merke til i løpet av et måltid, der en rekke menn hadde blitt invitert, at to personer av slaveopprinnelse måtte bruke en vanlig plate, mens Hova-personene hadde egne tallerkener. Tidligere slaver er også ofte stereotypisk beskrevet som uhøflig, ukulturerte, og stygge. Ekteskap mellom personer av slave opprinnelse og andre Merina er sjeldne. Når det forekommer, anses avkomet som en del av slave-gruppen og er nektet en plass i graven av den foreldrenes familie. Faktisk kan foreldre til avkom også bli nektet inngang.

Barnekonvensjonen 2. INGEN DISKRIMINERING Konvensjonens rettigheter gjelder for alle barn uten forskjellsbehandling og uten hensyn til barnet og dets foreldres rase, farge, kjønn, språk, religion, opprinnelse, eiendom, funksjonshemming eller oppfatninger. Staten skal sørge for at ingen diskrimineres.
30. MINORITETER OG URBEFOLKNING Barn som tilhører en minoritet eller urbefolkningen, har rett til sammen med andre i sin gruppe, å nyte godt av sin kultur, religion og eget språk.

Menneskehandel?

Gassisk kvinner får tilbud om jobb i Libanon, og mange har reist for å kunne hjelpe familien som fortsatt er på Madagaskar. "Handel med mennesker", er uttrykket sitert av HAT. Tilbakeføring av en 23 år gammel død, ung mor er tent debatten om gassisk mangel på omsorg som truer medborgere under slaveriet i et Midtøsten land. Familier ble opprørt da HAT annonserte at gassiske kvinnelige fremmedarbeidere ville bli sendt hjem fra arbeidet deres i Libanon og Midtøsten. Foreldre ber for å ha sine barn tilbake i god helse, etter at alle rapporter og bilder av syke og psykisk påvirket unge kvinner. De vil heller sette sin lit på arbeidernes fagforening enn på regjeringen.

Man hører klager fra gassiske kvinner som jobber i Libanon, virker det som situasjonen blir verre for disse kvinnene. Det er veldig sørgelig og smertefult for disse familiene å vite at deres kjære gjennomgår alvorlige plager i et land langt borte, og at det er ingenting de kan gjøre med det. For eksempel, forlot en ung kvinne Madagaskar i 2009 til arbeid i Libanon. Siden den tiden hun kom dit, hun ofte klaget til moren sin at hun har vært under fysisk tortur og voldtekt forsøk, som er begått av sjefen sin.
I frykt for at den libanesiske myndigheten ville fange henne på grunn av hennes mangel på papirer og penger og på grunn av avstanden mellom byen Beirut og stedet der hun bor, denne unge kvinnen prøver å takle situasjonen og lider i stillhet.
Og hun er ikke den eneste gassiske kvinnen å lide under en slik smertefull situasjon. Faktisk, mange andre kvinner fra provinsen Antsiranana som fortsatt jobber er det opplever liknende situasjon. Noen foreldre og familier mister ikke håpet og prøver å gjøre alle de nødvendige skritt for å bringe tilbake sine barn, mens andre lider i stillhet, klar over sin maktesløshet foran problemet.

Det er viktig å merke seg at for å komme tilbake til Madagaskar, må en person ha minst 1000 amerikanske dollar. Det er mange som har kommet tilbake til Madagaskar, og de fleste av dem har kommet tilbake i esker. Der kroppsdeler er borte, ingen vet hvorfor. En kvinne klarte å få hjelp av en lege, der legen hjalp henne med å få papirer på at hun hadde kreft, slik at hun kunne komme tilbake til Madagaskar. Myndighetene prøver å få kvinnene tilbake, men det er vanskelig pga dårlig papirarbeid.

11. ULOVLIG BORTFØRING OG TILBAKEHOLD Staten skal bekjempe at barn blir tatt ulovlig ut av et land eller hindret fra å vende tilbake, og skal inngå avtaler med andre land for å få til dette.
35. BORTFØRING, PROSTITUSJON OG SALG Staten har plikt til å gjennomføre nasjonale og internasjonale tiltak for å hindre kidnapping, bortføring eller salg av barn til ethvert formål og i enhver form.

Politikk:

US Department of State har publisert en rapport om menneskerettighetene på Madagaskar som finnes på http://www.state.gov/documents/organization/160130.pdf . Rapporten peker blant annet på det nasjonale politiets maktmisbruk, uberettigete arrestasjoner, bruk av tortur, forsvinninger og uverdige fengselsforhold. Et eget avsnitt peker på manglende pressefrihet, arrestasjon av journalister, og offentlig korrupsjon blant annet i forbindelse med plyndring av nasjonalparken.
Den internasjonale organisasjonen for fransk språk (OIF) ledet av representant for menneskerettigheter, demokrati og fred, Hugo Saada, har besøkt utenriksdepartementet på Madagaskar. OIF har også hatt møte med HAT-president Andry Rajoelina, som sier at landet er klar til å gjennomføre «pålitelige, troverdige og gjennomsiktige» valg.

Den politiske situasjonen har gjort det vanskelig for barn og unge til å få seg utdannelse og jobb. Mange firma blir lagt ned, butikker går konkurs, og altfor mange sitter igjen og er arbeidsløse. Det resulterer i at de må ta barna ut av skolen, for å spare penger/har ikke råd til skolen, og barna må begynne å jobbe.

Det er veldig vanskelig å finne jobb her på Madagaskar i disse tider. Uansett hvor god utdannelse en har, er det vanskelig. Konkurransen er altfor stor og markedet altfor lite. Det er fortsatt noen tiltak som kan hjelpe ungdommen å få jobb, for eksempel SDL:

Staben til SDL er på fem personer der de alle hjelper de 44 ungdommene som holder på å komme ut i arbeid. Prosjektet består av to hovedelementer. Det ene er yrkesrettet utdannelse i form av kurs der SDL betaler skolepengene – skredder-fag, bakeri, mekaniske fag, håndarbeid, jordbruk, el. Det andre hovedelementet er menneskelig utdannelse, med undervisning annenhver torsdag i ti forskjellige viktige tema – integritet, målrettet liv, time-management, forvaltning, med mer.

Da prosjektet ble startet i 2004 fikk 90 % av medlemmene arbeid etter kurset i 2009. I 2010 sank det drastisk med tanke på den politiske krisen. 36 av 97 fant arbeid. Som et tiltak for dette har SDL organisert et møte for alle som har fått jobb og de som prøver å få jobb en gang i måneden. Slik at ungdommen kan finne andre løsninger. Store firma som ansatte arbeidstakere i 2009, har nå kuttet veldig ned på budsjettet, og elevene blir veldig spredt og må finne praktiskarbeid som bilmekanikere, frisører, skredder relatert arbeid osv. Selv om ikke lønnen er den største, kommer de seg opp og frem. Alle begynner i det små, og er målrettet. Målene er realistiske og de gjennomfører dem med stort pågangsmot som er beundringsverdig!

Barnekonvensjonen 4. STATENS ANSVAR Det er statens ansvar å sette barnerettighetene ut i livet.
29. MÅLET MED UTDANNING Utdanningen skal fremme utvikling av barnets personlighet, og teoretiske og praktiske ferdigheter. Den skal skape respekt for menneskerettighetene og fremme holdninger om fred, toleranse, og vennskap mellom folk. Utdanningen skal skape respekt for naturen, og for barnets egen og andres kultur.
28. UTDANNING Barnet har rett til utdanning. Staten skal gjøre grunnskoleutdanningen gratis og obligatorisk og gjøre ulike former for videregående utdanning tilgjengelig for alle barn, og sette i verk tiltak for å redusere tallet på de som ikke fullfører skolegangen. Disiplin i skolen skal utøves på en måte som er forenlig med barnets menneskeverd. Staten skal også fremme internasjonalt samarbeid om utdanning, og særlig ta hensyn til utviklingslandenes behov.

Foreldreløse:

Barnehjemmet som jeg jobber på heter Akanisoa. Der er det 22 barn. De yngste er 4-5 år, og den eldste er 16 år. Alle har en tung historie med seg. Enten så er begge foreldrene død, de har blitt misbrukt, mishandlet, utnyttet, forsømmelse, eller forlatt av sine egne. Akanisoa er et hjem der de føler seg trygge og elsket. Det er en stor hage med mange dyr, blomster og et stort område for lek. På Akanisoa har sikkerheten blitt sterkt forbedret den siste. De har fått nytt murgjerde som går rundt hele området, og i tillegg til ny port og vei inn til barnehjemmet. Barna har det veldig godt der. De får hjelp til skolegang, opplæring i hushold (vasking av klær, lage mat, hygiene osv.), nok mat og klær, hver sin seng og mange gode søsken! Barna for også støtte og hjelp etter at de er ferdig med skolen og har flyttet ut fra Akanisoa. Det er kun misjonen og kirken som støtter barnehjemmet.

25. BARN UNDER OFFENTLIG OMSORG Barn plassert i omsorgstiltak utenfor familiemiljøet har krav på regelmessig vurdering av behandlingen og oppholdet der.
20. BARN UTEN OMSORG FRA FAMILIEN Barn som er uten familiemiljø, har særlig rett på beskyttelse og omsorg, for eksempel ved plassering i fosterhjem, eller om nødvendig, ved egnet institusjon eller ved adopsjon.
26. SOSIALTJENESTER Staten skal sikre at barnet får den sosiale hjelpen og den økonomiske støtten det har krav på etter landets lover.
27. LEVESTANDARD Barnet har rett til en levestandard som er tilstrekkelig på alle områder. Foreldrene, eller andre som har ansvar for barnet, har det grunnleggende ansvaret for å sikre de livsvilkårene som er nødvendig for barnets utvikling. Staten har plikt til å støtte de foresatte.
31. LEK OG FRITID Barnet har rett til hvile, fritid og lek, og til å delta i kunst og kulturliv.
34. SEKSUELL UTNYTTING Barnet har rett til beskyttelse mot alle former for seksuell utnyttelse og misbruk. For å verne barn mot slik utnytting skal staten sette i verk alle nødvendige tiltak, nasjonalt og internasjonalt.
39. REHABILITERING OG REINTEGRERING Staten er forpliktet til å iverksette alle hensiktsmessige tiltak for å sikre rehabilitering og samfunnsmessig tilbakeføring av barn som er offer for misbruk, utnyttelse, forsømmelse, tortur, væpnede konflikter eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.
19. BESKYTTELSE MOT MISBRUK Staten skal beskytte barnet mot fysisk eller psykisk mishandling, forsømmelse eller utnyttelse fra foreldre og andre omsorgspersoner.

KJENNSKAP TIL KONVENSJONEN SKAL SPRES Staten er forpliktet til å gjøre konvensjonens innhold kjent for barn og voksne.

Texas på Antsirabe

2011-03-22T21:56:00.000-07:00

Det har skjedd noe helt forferdelig grusomt her borti høgget i det siste!
Politiet har funnet 13 lik (alt fra små barn til voksne kvinner) nedgravd på en mark. De har ikke armer og bein, og det er fortsatt mange de ikke har funnet. Det er en slags mafiabande som surrer rundt her, og sier at de har arbeid til folk og trenger å snakke med dem. Så når de har de hos seg, så kapper de av armer og bein, og så selger de skjellettet.
Så nå er det helt kaos her!! De klarte å fange 3 av banden, men det er veldig mange igjen. Det som og er ekkelt er at ingen vil flytte likene, så de ligger bare der slik at folk kan se det.Først i går kom politiet for å passe på områdene. De fant også nylig utstyret de har brukt for å fjerne delene.
Folk er veldig redde og urolige om dagen, og er veldig skeptiske hvis folk vil snakke med dem. Det er så forferdelig.. Småbarn som har vært på savnet-lista lenge har blitt funnet med skoleuniform med navn på, og unge piker, voksne, og ingen vet tallet på hvor mange som er drept. Letingen holder enda på. Det er ingenting jeg kan si eller vise for at dere skal forstå hvor trist stemningen er her nå, og ikke minst - hvor redde og hysteriske folk er.
Heldigvis ligger jeg med nyrestein igjen og holder meg for det meste her hjemme.

Ut på tur - aldri sur!

2011-03-22T21:49:00.000-07:00

Rett etter MM februar 2011, fikk jeg beskjed om at jeg skulle på stage til Bara-land og sjekke ut Bara-prosjektet. Bara-prosjektet foregår i fjellandsbyene hvor det er lite kontakt med resten av Madagaskar.I Bara satses på helse, undervisning, jordbruk og husdyrhold. Baraene er et kvegfolk. Registrering av jordeiendommer er også viktig for å unngå nabotvister og sikre en bærekraftig forvaltning av jorda. Det er startet nytt arbeid i to nye områder i 2010.
Den første landsbyen vi kom til var Kotipa. Der ble vi møtt av kirkelederen på rismarkene. Han var veldig koselig og grei å snakke med.

I Kotipa sov vi i jordhytter. Det var helt greit, og sov veldig godt. Det var verre hvis vi ville på do eller ta en dusj. Da måtte man enten gå i elva for å ta en dusj (der er det mye trafikk), og når man måtte på do, var det bare å finne seg en god og fin plass midt i bushen. Det var ikke stort mye vi skulle gjøre i Kotipa. Vi snakket en del med de som driver kirka der, som kirkelederen, prester, evangelister osv. Alt ser ut til å fungere fint, men de kristne som er der er for det meste hyrder. Dette har ført nesten til en konkurranse, en åndelig konkurranse.

Da vi hadde snakket med de vi skulle, hentet vi en evangelist som skulle være med oss på turneen. De ”voksne” satt og småpratet litt med seg selv, og jeg ble litt rastløs så kikket meg omkring i landsbyen. Som hvit i en liten landsby langt oppi gokk, er det vanskelig og ikke å bli lagt merke til. Jeg fikk straks en skare med barn hengende etter meg. Jeg hadde kameraet med meg, og det var stor stas når de fikk spille inn film der de kunne synge. Jeg lærte de noen sanger fra NorMal Gospel, og de lærte meg noen som de hadde lært på skolen. Etter altfor mye synging var hodet mitt sprengt, og trengte å koble av med noe annet. Så vi satte i gang med fotball (- noe jeg angret bittert på neste dag).

Etter å ha vært en dag i Kotipa, gikk vi fire videre til Mahatsara. Dette var en tur på tre og en halv time. Terrenget var greit, men det var områder av og til som var veldig tunge. Over dype elver, gjørme, og spesielt nedoverbakkene som bare var gjørme. Jeg hadde allerede gangsperr fra gåingen og fotballen fra dagen før, så dette hjalp ikke. Vi kom litt seint frem til Mahatsara pga en lang gudstjeneste i Kotipa, men da vi kom frem ble vi tatt godt i mot. Jeg følte meg allikevel ikke hjemme der. Det var så midt i gokk at ingen skulle tro noen kunne bo der. I Mahatsara var det ikke noe dekning, så jeg følte meg virkelig alene. I tillegg forstod jeg svært lite av det som ble sagt, og måtte sove på gulvet alene med alle krokodillene utenfor. I løpet av perioden desember – februar har 10 blitt drept (det er utenom alle de som har blitt skadet av krokodillene). Dette var ikke spesielt festlig, i hvert fall ikke når jeg måtte gå ut på do på natten.

Jeg hadde en liten samtale med Kåre ang det å bo slik. Jeg kunne aldri gjort det, og hadde aldri klart det. Han sa at de som bor her ikke har så mye valg, men at det var bra noen var på rismarkene også. Hvis alle studerte var det jo ikke nok arbeidskraft i hjemmet. Dette er jeg ikke helt enig i. Jeg syns alle skal ha valget, der de kan bestemme selv hva de har lyst til. Mitt syn er at utdannelse er veien ut fra fattigdom.

Da vi gikk fra Mahatsara fikk vi høre at alle veiene er ødelagt, vannet har steget noe voldsomt og krokodillene hadde steget med vannet. Siden veien var ødelagt ble også vår rute forandret. Vi ville ikke risikere og bli spist av krokodiller, så vi tok en skikkelig heftig omvei. Vi gikk over store områder med rismarker, der gjørma var opp til lårene og vannet opp til livet. Vi gikk 80 km til sammen. I en varme som er vanskelig å beskrive.

Vi brukte litt over 6 timer på å komme fram. Jeg prøvde å følge med på fjelltoppene langt i det fjerne om vi nærmet oss, men det virket som om vi bare stod stille. Vi fikk en lokal jente til å følge oss frem til landsbyen. Jeg, evangelisten og den unge jenta gikk i forveien. Vi fikk vite at hun er rammet av bilharzia. Hun har ikke råd til behandling, og bilharziaen har spredd seg til hjernen sa hun. Dette var veldig tøft for meg å høre, ettersom jeg har vært rammet av det selv tidligere. Men det å møte noen som er rammet, og ikke har noe alternativ enn å bare vente å se, fikk meg til å skamme meg. Familien tok henne ut fra skolen og sendte henne til tobyen i Antambohobe. Der er det hyrder og prester som ber for henne og prøver å helbrede henne gjennom tro istedenfor gjennom medisinsk behandling. Det er mange i Antambohobe som lider av forskjellige sykdommer, for eksempel epilepsi, onde ånder, bilharzia, stumme, og rett og slett gale. Det er det mange forskjellige grunner til. Noen eksempler:

- Perline: En ung jente på 18 år som begynte på hasj i en alder av 14. Hyrdene sier hun tok en overdose, og dette skadet hjernen så grundig at hun ikke klarer seg på egenhånd. Perline lærte og lese på skolen, og lærte mye, men nå vil hun ikke innrømme at hun kan noe av det. Hyrdene sier at onde ånder har også inntatt kroppen hennes.

- En dame som var gift med en mann som jobbet på rismarkene ble slått og mishandlet fordi hun ikke kom med mat til ham på formiddagen slik som de andre konene gjorde. De sier mannen ga henne fanafody gasy, og etter at han hadde fått det slik han ville (at hun ble desperat etter mannen sin og gav alt av seg selv) kastet han henne på dør, og ville ikke ha noe med henne å gjøre. Nå snakker hun ikke lenger, går rundt å griner, og mistet forstanden.

- Det er en eldre dame som bor på tobyen som var veldig rik før, dvs. hun og mannen hadde veldig mange, fine kyr. En natt hørte hun mye bråk utenfor og fryktet at det var røverne som kom og tok kyrne (Bara-land er plaget med mange makabre røvere). Hun hadde rett. Plutselig stod den ene røveren foran henne, med mannen hennes foran seg, og sa: ”Se godt på mannen din!” så tok han og slaktet mannen hennes rett foran henne. Etter dette ble hun aldri seg selv, og klarte ikke fungere i hverdagen. Hun bor ennå på tobyen, og kommer nok til å gjøre det til den dagen hun forlater jorden.

Når en bor i en slik toby er det lett og tenke at man er psykisk syk eller har en ond ånd i seg. For det er så mye slik rundt omkring som sier at du er det. Dersom man stirrer lenge på en plass kan folk si at du er besatt og sier at den onde ånden skal fare i Jesu navn. Mange blir lett skremt av dette, og lurer seg selv til å tro at de er syke og kan også utnytte det ”Det var ikke meg, det var den onde ånden”. Vi så en dame der foten var helt vridd og krokete (bare for noen timer), og da sa de at djevelen hadde inntatt plass i foten hennes. Det var også noen som stod bare på fingrene og resten av kroppen rett opp. Her var det også djevelen som hadde inntatt plass i fingrene. Som utlending er det vanskelig å tro på det, men det skremmer meg, og mye av det de gjorde er umulig for mennesker, for eksempel det og klarte opp veggen som en edderkopp. (!!)

Ære være til dem som faktisk jobber med dette hver eneste dag, og gir seg ikke før de er friske. De som gir så mye av seg selv og aldri trenger påfyll selv, for de har så mye nestekjærlighet. Så all respekt til dem. De kan stå i flere dager og rope at den onde ånden skal fare.

Da vi gikk fra Antambohobe gråt de syke, og det var ikke lett og tenke at her kommer jeg mest sannsynlig aldri tilbake igjen. Fra Antambohobe gikk vi direkte til Kotipa. Det var en tur på 11 timer, og nok til å slå ut den sterkeste på. Beina mine var to stålstenger, og de gikk kun på autopilot. Jeg har aldri hatt så stive muskler i mitt liv før. Det var som å banke i bordet når eg prikket på dem. Kirkelederen tilbudte seg og massere dem, og det var en prosess av hyling og klamring. Tilslutt sa jeg at det allerede føltes mye bedre, og at det var greit. Sannheten var at beina ikke var gode en plass, og at smerten var for stor for meg å takle på det tidspunktet. Etter mange timer med gåing, ikke nok mat eller søvn, så er det nesten bedre og bare sove og glemme det litt. :p

Men alt i alt var det en fantastisk tur. En tur jeg aldri kommer til å glemme!! :)

Til ettertanke

2011-02-11T04:27:00.000-08:00

En professor sto foran filosofiklassen sin med noen ting. Da timen begynte, tok han, uten å si et ord, fram et veldig stort og tomt syltetøyglass og begynte å fylle det med golfballer. Da han hadde gjort det, spurte han klassen sin om glasset var fullt, og de var enige om at det var det.

Så tok professoren fram en kasse småsten og begynte og helle dem ned i glasset. Han ristet lett på glasset, slik at småstenene fordelte seg mellom golfballene. Deretter spurte han igjen klassen om glasset var fullt. Nok en gang mente klassen at det var fullt.

Deretter tok professoren fram en kasse med sand og helte det opp i glasset. Sanden fylte naturligvis det resterende rommet i glasset. Igjen spurte han om det var fullt? Klassen svarte enstemmig “ja”, og deretter tok professoren to kopper kaffe og helte begge to ned i glasset, noe som effektivt fylte hulrommene som var mellom sandkornene

Studentene lo.

-Nå, sa professoren da latteren var stilnet. – Forestill dere nå at dette glasset representerer livet deres. Golfballene er de viktige tingene: familien deres, kjærester, barn, helse, venner og yndlingshobbyer – de tingene som, selv hvis dere mistet alt annet, fortsatt ville gjøre livet deres fullkomment. Småstenene er de andre tingene som betyr noe, sånn som jobb, hus, bil og så videre. Sanden er alle de andre småtingene.

Professoren fortsatte: -Hvis dere putter sanden ned i glasset først, er det ikke plass til verken småstenene eller golfballene. Det samme gjelder i livet. Hvis dere bruker all deres energi på små, ubetydelige ting, får dere aldri plass til de tingene som er viktigst for dere. Vær oppmerksom på de tingene som er kritisk for deres lykke. Lek med barna deres, pass på helsen. Inviter kjæresten på middag. Ta enda en runde på golfbanen.

Det vil alltid være en tid til å gjøre rent huset og å ordne avløp. Ta dere av golfballene først – de tingene som virkelig betyr noe. Få styr på det du prioriterer, resten er bare sand.

En av studentene rakk opp hånda og spurte hva kaffen representerte? Professoren smilte: -Jeg er glad for at du spør. Det er bare for å vise at selvom livet ditt synes å være fullt, så er det alltids plass til et par kopper kaffe sammen med en venn.

Gode Gud, kom du inn i mitt hjerte og sinn.

2011-01-26T23:41:00.000-08:00

Selv midt på misjonsmarken kan man havne i ørkenen. Av og til er det lett å bare gi, så plutselig glemmer man å "fylle på" seg selv med Guds kraft. For meg er det lett å tenke "hva gjør jeg her? Utretter jeg noen forskjell?" Med tanke på at jeg ikke har noen utdannelse og annen erfaring og kompetanse innen det jeg driver med, vandrer ofte tankene i slike baner. Til slutt blir en bare tappet og svak. Svak i troen. Mennesket ønsker jo alltid å være størst, mestre alt. Men man glemmer at Guds nåde er nok. Kraften fullendes i svakhet! Selv etter snart to år her ute, glemmer jeg hvor kraften ligger!

Ligger sannheten i meg? I alt jeg gjør og alt jeg er? Eller lar jeg min "kjødelige natur" være den mest fremtredende og bare bedrar meg selv? Dette temaet er svært vanskelig for meg, og gjør meg usikker som kristen. Skal jeg være helt ærlig, så er det nok med tanke på miljøet jeg er i nå. Jeg har mange ikke-kristne venner hjemme i Norge, og når jeg er i det miljøet er jeg så sikker på hvem jeg er, så sikker på min tro. Men med en gang jeg kommer i kristne fellesskap er det lett for at jeg ser på mye som konkurranse. Hvem kan mest om Bibelen, hvem handler mest riktig, hvem ber "best", hvem har mest kunnskap? I slike settinger blir jeg kvalt og klarer ikke slappe av. De mener nok ikke noe vondt med det, og jeg er glad på deres vegne for at de har Kristus i hjertene sine, men jeg føler meg veldig liten som kristen. Fortjener jeg å være Guds barn? Det er litt for lett å ta for gitt at man har en plass i Guds rike. Jeg syns det er for godt til å være sant.. Er det egentlig noe som heter "Hvem er 'mest' kristen?" Jeg tenker så lenge jeg prøver å omvende meg hver dag og husker at Han er størst og jeg bare er et syndig menneske som prøver så godt jeg kan å leve et liv gjennom Sjefen selv, er jeg et av Guds barn. Vi er alle barn. Den som er som et lite barn, den skal se Guds rike. Ingen er nærmere Gud enn et barn, og et barn er avhengig av en far/mor, og kan ikke klare seg uten. Ingen på jorden er himlen så nær, som barnet han tar i sin favn!

"Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. De er ikke født av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud" (Joh 1.12-13).

Gud, du er ikke i min verden, allikevel er jeg i din.
Selv om jeg synder, så har du meg kjær,
nå ser jeg hvor galt det er at du ikke er i mitt hjerte, allikevel er jeg i ditt.
Du av nåde gav dette overflodshav, og allikevel glemmer jeg deg...

Gud, du er ikke i min tanke, allikevel er jeg i din.
Selv om jeg synder så har du meg kjær,
nå ser jeg hvor galt det er at jeg ikke holder din hånd.
Men allikevel holder du min.
Du har sagt: Be, og få, og hvis jeg banker på vil du selv lukke døren opp!

Gud, kom og vær du i min verden, slik jeg alltid er det i din!
Selv om jeg synder så har du meg kjær,
nå ser jeg hvor riktig det er at jeg alltid holder din hånd
slik som du, Herre, holder i min.
Gode Gud, kom du inn i mitt hjerte og sinn,
Du skal aldri mer utenfor stå.

Fra Den norske skole til LOVASOA ACCCC

2011-01-26T22:10:00.000-08:00

Det var en historisk milepæl da Den Norske Skole (DNS) på Antsirabe ble avviklet i juni 2008. NMS og FLM ble enige om å etablere et nytt senter på det gamle DNS-området på Antsirabe. Senteret vil profilere den norsk-gassiske kulturarven, tverrkulturell kompetansebygging og god gjestehusdrift. I over ett år har det planlagte senteret blitt omtalt som Antsirabe Cross-Culturel Competence Center (ACCCC). I FLM har en vært opptatt av at en også skulle ha et gassisk navn. På et samrådingsmøte nylig ble det bestemt at senteret skal hete ”Lovasoa ACCCC”. Lovasoa betyr ”den gode arven”. Lovasoa ACCCC ble offisielt åpnet, med en rekke prominente personer tilstede, mandag 6. desember 2010. Søknad om støtte til rehabilitering og utbygging av senteret ble sendt til UD i begynnelsen av november. En har hatt uformell kontakt med miljø- og bistandsminister Erik Solheim om dette prosjektet siden april 2009.

Det kom en rekke forskjellige universiteter, høgskoler og organisasjoner fra Norge til Madagaskar rundt 6.-8. desember for å delta på den første nettverkskonferansen for LOVASOA ACCCC og får å fylle senteret med samfunnsbyggende programmer. Flere insitusjoner fra Madagaskar ble også representert.

Under konferansen ble planer for utekslingsprogrammer, kurs og forskningssamarbeid lagt, med Lovasoa ACCCC som felles arena.

Tilsammen har en nå kontakt med ca 20 partnere uten direkte tilknytning til NMS og FLM, som er interessert i et formelt samarbeid.

Denne overgangsprosessen er svært spennende og mye gjenstår før alt er på plass. Nordmenn og gassere har hatt et tett samarbeid siden 1869. Vannkanaler, veier, de varme kildene ble tatt i bruk, diakonale prosjekter, fattigdomsbekjempelse, utdannelse og samfunnsutvikling.
Denne norsk-gassiske arven må forvaltes godt i framtiden, slik at en gjensidig kan dra nytte av de historiske samarbeidsrelasjonene. Og så vil en kanskje sammen også gjenoppdage arven i evangeliet, som sprenger alle kulturelle og etniske grenser.

Frelsen kommer!

2010-11-08T07:19:00.001-08:00

..ble visst mange innlegg på bloggen min i dag! Sånn går det, når en har litt på hjertet og får gode nyheter underveis.

Som jeg har nevnt tidligere i bloggen, så har Øystein Mikalsen skrevet en bok om misjonærlivet på Madagaskar. Øystein Mikalsen er en frilansjournalist som har jobbet for bl.a. NRK, dagbladet, Familien, forfatter av boka "Aldri for gammel" etc. I løpet av 2009 og 2010 har han jobbet med boka "Frelsen kommer", der man kan få innblikk i hva misjon er - fra rota! Her har han gjort grundig researh og intervjuet veldig mange som er ute i tjeneste (her har jeg vært så heldig å fått lov til å bidra med mitt).

Boka kommer ut på lørdag (13. november)! Det blir pressekonferanse på fredag og lansering i Bok og Media i Stavanger på lørdag. Dette er en bok som jeg anbefaler alle å kjøpe!
Det er lett å få et bilde på hva misjon er, men jeg kan love at som oftes stemmer ikke det bildet med virkeligheten. Dette er forøvrig et godt gavetips nå som det nærmer seg jul også.

Kjøp boka, få kunnskap om misjon. Slik kan dere alle få se hva misjons- og bistandsarbeid virkelig er! Få opp øyne, se og les! :-)

Boken kan fåes kjøpt her:
http://www2.libris.no/gjolberg/index.php?p=display.book&id=158638
http://www.capris.no/product.aspx?isbn=8230208182

The best gift you'll ever learn is just to love, and be loved in return.

2010-11-07T23:04:00.001-08:00

På barnehjemmet Akanisoa, har det kommet 2 nye barn. En gutt og en jente. Begge 5 år gamle. Små, nydelige og sårbare. Gutten, Fano, kom fra en familie med mange problemer. Moren hans hadde funnet en ny mann, en alkoholiker. Siden Fano ikke var hans ekte barn, ble Fano veldig mishandlet og naboene rundt var veldig redde for han. En dag kom han til Akanisoa. Han var stille, redd og ville ikke være med på stort. Etter mye jobb fra ansatte og de andre barna, har han nå blitt tryggere på seg selv, omgivelsene og medmennesker. Det samme gjelder for Synthia, den nye jenta. Hun kom i forrige uke, og fant sin plass veldig fort. Hun er allerede en glad og omgjengelig jente, som jeg fant tonen med ganske raskt.

Hver gang jeg kommer på barnehjemmet blir jeg møtt av en skare med barn som løper mot meg. Fano er en av disse. Bare å se hvor tillitsfulle de er, til tross for all bagasje de har med seg, gir meg en så stor glede og takknemlighet at jeg kan ikke beskrive det. Det å føle seg ønsket. Jeg er veldig glad i barna mine, og det å føle seg satt pris på og at de er glad i meg tilbake er virkelig den største gaven!

(Bruno 6 år. Fano 5 år. Synthia 5 år, og Bruno)

How to be a survivor

2010-11-03T11:19:00.000-07:00

To be a survivor in this Amazing Race with the need for speed you need God’s Grace and if your desperate like housewives watching days of our lives, you can’t cope without hope and that is not on a soap.
If your looking to Oprah or Dr. Phil you can shop non-stop or pop a pill, but the void won’t fill and the pain won’t kill until you love the one that hung on a hill. Kicking back in your lazy boy easy chair watching Who Wants To Be A Millionaire, nah your not gonna find it there. No American Idol or Council Tribal has the final answer that will satisfy ya. C. S. I. ain’t got a clue. S.V.U. Don’t know what to do Not the E R or those seen on a CD TV DVD or MP3 can save you and me.
CNN has got no Good News, here’s a headline; you must choose. It’s not a simple life Paris Hilton. It’s treading on thin ice living in sin. You can be an apprentice for Donald Trump or eat Fear Factor fast food from a dump. You can be a heavy hitter or wheel of fortune winner or a Fox news no spin spinner or flat sinner but you better check this life that your livin’ and make sure your sins are forgiven. I bet cha 50 cent Elvis done come and went, and eventually every Black-eyed-pea, Gwen Stefani, P-Diddy and Britney. Every wanna-be on M T V with their Icy Bling, every Dixie Chick that Sings, they all gonna see the king of kings.
I don’t care if your J-Lo, Leno or Bono. One thing you gotta know. Some day your gonna die, Bro. Then where are you gonna go. Hey, i’m not talking some punk junk that is irrelevant. Like your Grandma’s church from way back when. It’s not some preacher feature on T B N. that you need to be liking or listening. The real superstar is Jesus Christ. He’s the way, the truth and the life. One day he’s gonna split the sky. He is the brightest light and the highest high and so what I came to say and what I’m telling you is: Don’t buy that stupid stuff they be selling ya it’s all designed to fill your head and waste your space until your dead.
Here’s the bottom line in my rhyme. Give your life to God while there is still time.

AMEN!

(Tamara Lowe)

Livet som barn

2010-10-06T08:21:00.000-07:00

oi oi, dette var lenge siden! Har vært mye aktivitet her på Madagaskar - imotsetning til på bloggen min. Nå nærmer det seg regntid, og jeg for min del har vært i arbeid siden jeg kom tilbake fra sykehuset. Går fantastisk mye bedre, og har nettopp avsluttet den siste dosen av behandlingen.

I det siste har jeg jobbet på Akanisoa, på den norske skolen og informasjonsgruppa. Er virkelig glad i barna mine på Akanisoa! De er helt fantastisk herlige! Er så glad for at jeg har kommet dit, og fått så god kontakt med barna! Trives godt med å jobbe med barn, og bevarer på den måte mitt unge sinn også ;) hehe.. Samtidig som jeg får så mye igjen for jobben jeg gjør. Mye glede som sprer seg i hele kroppen og forblir i hjertet mitt.

I september (22.-25.) var det misjonærmøte. Vi (ettåringer+toåring) hadde ansvaret for opplegg med barna, og vi fikk være med på møtet denne gangen. Selvom det noen ganger føles som om alle misjonærene har dratt hjem er det omtrent like mange enda. Noen rekrutter, og noen veteraner. Godt å se at ånden lever videre!! :)

Det beste på hele møtet var lovsangskvelden vi hadde siste dagen! Da alle fikk komme som Guds barn, og ikke misjonærer, ettåringer, frivillige osv.. Men Guds barn! Ikke bedre eller dårlige. At alle fikk samles for kun å lytte, ikke tale. Være liten, ikke stor. Få, og ikke gi. Av og til er det godt å vite at vi er ikke så store at vi må forsvare Guds ord. At det er ikke vi som bærer Han, men at det faktisk er Han som er størst, Han som bærer oss! Det er så lett å gi hele tiden når man er innen misjonen, så noen ganger trenger man en påminnelse om at man er Guds barn. Han er her for at vi skal kunne klage, lovprise, gråte, glede og skrike om vi må, til Han! Han elsker oss, alle barn! Som tjener er man ikke uunnværlig, men som Guds barn er man umistelig!

En start med stil!

2010-09-11T01:42:00.000-07:00

Søndagnatt (5. september) våknet jeg av noen kraftige smerter i siden. Jeg lå og håpte og ba om at dette skulle forsvinne fort, men smertene ble bare sterkere og sterkere. Etter to timer sendte jeg en melding til den ene ettåringen, Ester, og skrev: "Hei, beklager hvis jeg vekker deg, men jeg trenger litt hjelp." To sekunder senere fikk jeg svar: "Okei, skal jeg komme inn? jeg kommer!" For de som kjenner Ester klarer nok akkurat å se for seg uttrykket hennes når hun sier dette :p Utrolig festlig jente!..men ihvertfall, jeg lå å vred meg konstant i smerte. Var vanskelig å gjøre noe som helst, snakke, gå, og jeg ble veldig sliten. Misjonærer har store sovehjerter, så var vanskelig å vekke dem, men etterhvert fikk vi kontakt og jeg ble fraktet til sykehuset med en gang. Smertene kan eg umulig sammenligne med noen som jeg har opplevd før, men det eneste jeg klarte å si va: "Lilliann, jeg skal ikke hjem! og IKKE snakk med Arild!" (Lilliann er min arbeidsgiver og viserepresentant og Arild er representanten, så personer med makt :p )

Det viste jeg at jeg hadde nyrestein og bilharzia. "Tyyyypisk" tenkte jeg. Syns det hele var veldig ironisk og lo egentlig bare av meg selv. Det var altfor lett for meg å tenke at nå har jeg hatt min dose sykdom for en stund, og på tide å gjøre det jeg er satt her til. Det hele beviste for meg hvor kraften ligger. Hvem som har makten, hvem som er hyrden. Vi blir ikke spart for sykdom og smerte fordi vi følger Herrens veier. Alltid ha tillit, og la Hans vilje skje. Ikke hva jeg vil, ønsker og trenger. Dette er noe jeg finner veldig tøft, men så lenge jeg er bevisst på det er halve jobben gjort.

I dag, 11. september, drar jeg hjem igjen til den norske skolen. Skal bli godt å sove i sin egen seng, ta en laaaang dusj, jobbe og være litt mer tilgjengelig igjen. Jeg vil takke alle som har hjulpet meg når jeg har vært på sykehus; Margot, fam. Sand, fam. Våje, Ester Marie, Anne, og NMS i Norge. Sykehusoppholdet har vært en drøm med dere som hjelpende hender!

GLEDE!

2010-08-27T04:58:00.001-07:00

La ditt rike komme

2010-08-26T05:13:00.000-07:00

Da var jeg endelig kommet hjem igjen! Herlig!! Det er tørketid her på Madagaskar. Alt er rolig, stille og salig. Arbeidet har som smått begynt. Her på tunet i Antsirabe er det tomme hus, noen blir fylt etterhvert, andre blir stående tomme, men med minner og spor fra de forrige misjonærene. Heldigvis lever ånden enda, og nye misjonærer og ettåringer tar plass. Ikke her i Antsirabe, men Madagaskar er stort, og det trengs mennesker som vil yte overalt.

Jeg var så heldig at jeg fikk behandling i Norge og er for fullt på vei oppover når det gjelder helsen. Kreftene er der og energien fra menneskene og arbeidet her gir meg mye overskudd. Tenk, at jeg fikk komme tilbake!! Føler meg privilegert! Forventningene og forhåpningene til mitt opphold er de samme som i fjor. Høye forventninger til meg selv. Så har jeg mye å strekke meg etter! ...forhåpentligvis uten sykdom ;)

Det å være i Norge hjalp meg å innse de to vidt forskjellige verdnene jeg lever i. Hvilke retninger folk fra ulike kulturer beveger seg i. Var tydlig å se ting i perspektiv. Skal innrømme at alt ikke var like lett, men som jeg har skrevet tidligere - healthy! Jeg er glad for å kunne smake på det, og at jeg blir formet som menneske av det.

I Norge ble jeg kontaktet av Øystein Mikalsen, en dyktig freelance journalist, som skriver en bok om det å jobbe med misjons- og bistandsarbeid i utlandet. Jeg ble kontaktet i denne forbindelse, med noen tidligere og nåværende misjonærer. Boken kommer ut i november/desember og anbefaler alle å kjøpe den! Ønsker alle hjemme i Norge og alle som er ute i tjeneste er fantastisk år, og gå ut å misjonær - om nødvendig bruk ord. "La ditt rike komme".

Madagaskar =)

2010-05-11T13:51:00.000-07:00

Jeg har da dratt hjem til Norge for å bli frisk etter en periode med sykdom, men kjenner allerede savnet etter Madagaskar. Vil tilbake til jobb, venner, Madagaskar generelt!
Jeg har også fått muligheten til å forlenge tjenesten min i Antsirabe, og det har jeg selvfølgelig takket ja til. Så jeg gleder meg veldig til å dra tilbake til mitt andre hjemsted :)

Nå skal det sies at det er veldig kjekt å se familie og venner igjen. Viktig å ta vare på tiden og skape nye minner med de som står en nærmest. Skal også bli godt å bli frisk igjen:)

Skamfull

2010-02-22T23:07:00.001-08:00

Hvordan kan jeg leve her på Madagaskar og forkynne om en rettferdig Gud som har skapt alle i sitt bilde når jeg ser, kjenner og vet de enorme forskjellene som er her? Hvorfor er man så kalde, kyniske og rå i Norge når verden er så urettferdig og man kjenner daglig på en annen smerte som man ikke visste fantes? Det er vanskelig og tøft å leve med. Smerten og den dårlige samvittigheten er jeg takknemlig for å kjenne og se. Man klarer, på et forbausene vis, å lære å fungere i hverdagen med det. Leve med det med skam. Skamme seg over at man har penger, muligheter, styrke, mat hver dag, husly etc. Bare det å gå til butikken er en kamp. Jeg møter situasjoner, blikk, fattigdom og bilder som vil prege meg resten av livet. Det er sundt, men smaker grusomt. Det å lære at verden ikke bare er stjerner. Men en haug med dritt og stjerner. Det er lett å bare se stjernene og glansen av verden, men når man lever i dritten – så stinker det. Bare det å kunne hoppe fra stjerne til stjerne og unngå det forferdelige er altfor lett. Man må kjenne smerten og lidelsen på kroppen for å kunne forstå det. Ta det til seg! Det er nød og sorg overalt. På tide å åpne øynene!
Det er tøft, kanskje for mye å ta til seg, men temaet må fram. At det synliggjøres og er greit å snakke om under konstruktive forhold er veldig viktig.

Man vokser på det, det skaper engasjement og vilje til å ønske gjøre noe mer. Samtidig som det bryter en ned. Hvordan hjelpe alle? Hvem skal man hjelpe? Hvorfor klarer en ikke å hjelpe så mange som man har lyst til? Hva kan en gjøre? Hva kan en gjøre for å påvirke andre til å delta? Hva gjør jeg egentlig her?

Hvem jeg er på Madagaskar er vanskelig å si. Hun rike, utenlendingen som tror hun kan gjøre noe for mennesker? Det er så vanskelig å vite.. Uansett, så bærer en med seg så mye skam. Hvorfor ta taxi brousse når jeg lett kan leie en bil for å komme meg fra A til B uten å kjenne det.. «Hvem tror hun at hun er?» Skamfull. Skamfull av å være født i en verden der utdanning, politikk, sosialeordninger og alt, ALT, blir servert på sølvfat.

Bare det å se hva som er overskriftene i Norge og hva som er in, skammer meg å se. Hva man bruker penger på og holdninger man ser daglig i Norge er usmakelig, og det er tungt. At om 4 måneder så forlater jeg elendigheten og drar til «paradis» igjen. Det er vanskelig å leve med, at jeg bare stikker av. Og til hva?! Hvis det er et sted der jeg faktisk kan gjøre noe der det trengs er jo her.
Her går det an å gjøre noe. Noe som betyr så mye for noen. Uansett hvor lite det er. På Akanisoa gav jeg en dag en hoppestrikk og barna viste en enrom glede. En glede som er vanskelig å finne i rike vesten. Julaften for barn x 1000. Gir man en tigger 1000 Ar (ca 30 kr) ser man ekstase og en utrolig takknemlighet. Da føler man seg rimelig teit..

Man hører folk klage over de minste ting i vesten. Lønnen er for liten, er ikke glad, føler for å gi opp, klager over transport midler, samfunnet ikke behandler en rettferdig. Hva med dem som tigger og ikke har lønn, mistet familie og alt en har, mistet armer og føtter men ikke gir opp, har beina som eneste transportmiddel, eller en gammelkone på 80 som fortsatt jobber for å kunne fø seg selv og hugger daglig ved for å kunne få varme i hus og kropp.
Unge kan klage over grønnsaker, skole, at foreldre er kjedelige, alltid samme leker, vil ha nye sko, ikke er fornøyd med sengen sin. Mens i den tredje verden sulter man, gjør alt for å kunne få skolegang, ikke alle har foreldre, ingen leker eller sko, og mange håpe på å ikke våkne fra søvnen.

På tide vi klager mindre og gir mer. Min mor minnet meg på historien om gutten med de sorte øynene. Han bodde i et fattig land og brukte dagene på å leite etter mat. En dag kom Jesus og gav mat til de, men gutten med de sorte øynene ville ikke ha. Han anklagde Jesus for at han kom én gang, og så forsvant han igjen. Jesus prøvde å trøste og minne han på vennene som ville komme de andre dagene. Men alle vennene hadde glemt han. Da gråt Jesus. Gutten sa: «Gå tilbake til de rike og fortell hva de har glemt». Da gråt Han enda mer, og gikk bort å velsignet gutten.

Dette forteller så mye om verden i dag. Mennesker vil ikke se elendigheten. Man trenger ikke Gud lenger. Vi har alt, men det er også alt vi har. Her på Madagaskar ser man hvor mye folket trenger håp og Gud i livene sine for å klare seg. På tide å åpne øynene!

Fattigdomsproblematikk, både på Madagaskar og resten av verden, må ikke bli et «ikke-tema». På tide man åpner øynene, uansett om man klarer å forestille seg det eller ikke. Bare det å være bevisst på all elendigheten. Det må være rom for åpen samtale. Hvordan takle det, hva som må jobbes med og hvordan. Jeg vil ikke godta at verden er som den er. Det er altfor vondt, en smerte som er hard og kald, men når man lever oppi det er ganske umulig. Det er vanskelig å formidle dette på en måte slik at andre faktisk skal forstå og se det jeg snakker om. Misforstå meg rett, for jeg har alltid vært en livsnyter og det er mye vakkert å oppleve, se og røre ved, men når nøden skriker høyt ved siden av blir det så vanskelig å se det vakre også. Så, hvordan kan en «rik utendlending» forkynne om en rettferdig Gud som har skapt alle i sitt bilde til denne verden her nede? Jeg skammer meg...

Er mye ondskap og grådighet i denne verden, og Jesus har sagt han skal komme tilbake for å rette opp i det og løfte om rettferdighet kommer etter døden – evig liv! Så til alle dere som er ute eller hjemme i tjeneste, stol på Han. Stol på Han i alt du gjør og se på kjærligheten han har vist oss - og gi den videre.

Et bilde sier mer en tusen ord...

2010-01-21T11:12:00.000-08:00

Kos dere med bilder fra min tid hittil på Mada.

Musikk: Mboutah

When you need a friend

2010-01-06T16:26:00.001-08:00

When I need some understanding, and I need a friend.
When the world is so demanding , I don’t know where I fit in.
Each time I reach out, You’re there to take my hand.
I know I never have to worry, ‘cause You’ll always help me stand.

When you need a friend. When you need a love that’s there for you.
When you need a helping hand. I’ll be there to see you through,
yes I will, when you need a friend.

When there’s darkness is all around me, and no hope inside.
Through the valley and the shadows you’re the guiding light.
When I’m in trouble, you hear my faintest plea.
While I’m searching for the answer, Your love always rescues me.

When you need a friend. When you need a love that’s there for you.
When you need a helping hand. I’ll be there to see you through,
to see you through, when you need a friend. I’ll be there to carry you.

In my heart you have a home. And the love and trust between us is ever growing strong.
No greater love than yours and mine. And the greatest gift is pleasing you.
That lifts me so much higher.

Hvorfor er jeg så heldig?

2010-01-03T01:31:00.000-08:00

Da var julen over og vi trer inn i det nye året. Det har fått meg til å tenke på hvordan 2009 på Madagaskar har vært. Alt jeg har fått opplevd hittel, venner for livet (norske og gassiske), erfaringer og mange nye synspunkter.
Her tenker jeg spesielt på sykdom og fattigdom. Som dere vet har jeg vært plaget en stund med sykdom, og bare det at jeg har mulighet og ressurser til å kunne bli frisk og gå til lege gjør meg ekstremt heldig.

Etter jeg kom til Madagaskar har jeg fått et mye videre syn på ting og setter så utrolig stor pris på alt vi har i Norge - men det er også veldig vanskelig.. Om 5 måneder når jeg skal tilbake til Norge forlater jeg alt her nede. Jeg skal tilbake til utdannelse, jobb, god politikk, overflod, enkle hverdager og et hus der alle har eget soverom og kanskje også flere bad. Mens her er det så mange triste skjebner igjen, venner som jeg kanskje aldri ser igjen og som ikke har samme muligheter. Dette er nok det som er det vanskeligste. Hvorfor er jeg så heldig?

Her i Antsirabe er det mye fattigdom og de færreste har råd til å gå til lege, betale for medisiner som vi tar som en selvfølge i Norge og mange bor såpass langt fra lege at de ikke rekker det. Da jeg var på tur med Shalom var vi i Vilamatsa. Der var en dame høygravid, men vi kunne ikke vente på at barnet skulle komme pga programmet. Vi skulle videre til en landsby lenger inne, men denne kvinnen var så bestemt på at legen til Shalom skulle være tilstedet når barnet ble født, så hun gikk etter oss. Siden det ikke er veiforbindelse til landsbyen 3 mil lenger inne, ble hun nødt til å gå. Etter noen dager i den andre landsbyen fikk vi vite at hun hadde gått etter oss, og at hun aldri kom fram. Barnet og moren døde under turen. Er dette rettferdig? Hvorfor er noen heldige og noen så utrolig uheldige? Og hva kan vi gjøre for å fordele godene?

Så hvorfor er akkurat jeg så heldig at jeg får hjelp? Man ser så tydelig hvor ulikt fordelt alt er, og det er veldig sårt å se.

Ettersom det er politisk krise her på Madagaskar mister også mange jobben sin slik at det blir vanskelig å forsørge familien. Man blir veldig hjelpesløs og føler at man ikke hjelper, men bare er på sidelinjen. Nå vet jeg at mange ettåringer, misjonærer kan komme i en slik situasjon at man føler seg så liten. Men bare det at mennesker er ute, at de forlater alt hjemme bare for å prøve har mye å si. En venn av meg fortalte "Ingen kan redde alle, men alle kan hjelpe en". Dette har vært min drivkraft siste tiden. Det er håp for alle! At det er mennesker der ute som vil hjelpe, og som bidrar med noe. Enten det er en menighet i et annet land, misjonærer eller organisasjoner. Bistand er så viktig!!

Det er vanskelig å se fremgang etter 5 år, men hvis man ser alt de har gjort etter de kom her for 140 år siden er det helt utrolig. Kristnet landet, bygget nesten alle skoler, sykehus, instutisjoner for døve, blinde, foreldreløse, og mye, mye mer! Dette beviser at ting tar tid, og at det er verdt det gjennomførte arbedet som blir gjort.

Så til alle heldige, trenger vi virkelig så mye som vi har? Vil vi ha mer, eller vil vi ha det bedre?

Vil gjerne ha en fin avslutning på dette innlegget, så vil gjerne takke alle som støtter bistand og andre prosjekter ute i verden. Det betyr så uendelig mye!
Vil også gjerne benytte anledningen til å ønske familie, venner, kollegaer og andre støttespillere et godt nyttår! :)

Hiv og Hoi!

2009-11-26T19:52:00.000-08:00

Grunnen til at jeg ikke har skrevet så hyppig denne gangen er at jeg har vært på observasjonstur med Shalom i 2 uker. Shalom er et prosjekt innen FLM/NMS som sprer budskapet til unådde steder. Det brukes seilbåt for å komme til landsbyer som ikke har noen annen veiforbindelse enn sjøveien, og landsbyene bærer tydelige preg av dette. Prosjektet Shalom har skoler, oppfølging av yrker, legetilbud, evangelister og prester i disse områdene. Områdene er hovedsaklig muslimske, så det er en tøff jobb, og ikke alltid det blir godt mottatt med disse tilbudene.

Nå har jeg vært så heldig at jeg fikk være med Shalom i 2 uker. En av de lengste seilturene. Helt fra Mahajanga til det vestligste punktet på Madagaskar. Utrolig mange opplevelser, inntrykk og eventyr for livet, som er fine å se tilbake på. Det betyr ikke at opplevelsen ikke var fin der og da, men ting blir kanskje sett i et litt annet lys etterpå. f.eks.: Etter 14 dager, 3 ganger for dagen blir man LEI ris!

Den første landsbyen vi var innom var Baly. Der var det utrolig nydelig og idyllisk. Vi sjekket brønner, skolen og kirken. Vi måtte også leite etter læreren. Han hadde stukket av ettersom landsbyen mente de ikke trengte skole eller kristendom og da utstøtte de han. De mente at barna trengte å lære og fiske - ikke lese og skrive. I hele landsbyen var det kun 4 stk som kunne dette. Man ser på håret til barna at de får feil ernæring, eller ihvertfall for mye av fisk. Håret er grålig og det er tabu for dem å spise kjøtt.
Seinere på dagen når vi hadde fri, satt vi på stranda og drakk kokusmelk og bare slappet av. Idyll. :)

Jeg har veldig stor respekt for de ansatte i Shalom. Lærere, leger, prester, frivillige, manskap osv. blir spredd for alle vinder for å gjøre det viktige arbeidet. De tar med familie, etterlater familie, eller gir avkall på familie og vier livet til å flytte ut på et gudsforlatt sted for å jobbe ut i fra et kall og fram mot et mål.

Turen videre gikk til Vilamatsa. Der var vi i to dager og lekte med barna, spilte fotball med landsbyen, legen hadde pasienter og læreren oppfølging med skoler. Etter disse to dagene skulle vi til Ankelylaly. En landsby litt inn i landet. Der var det heller ingen vei, og vi måtte gå 3 mil. Jeg er overbevist om at det må være i luftlinje, for vi gikk klokken 6.00 og var fremme kl 17.00. Greit nok at vi hadde en god pause på 3 timer der vi spiste og samlet krefter, men tempoet var veldig høyt hele veien. Så det var bare "hold på hatten og bli med". Var skikkelig adventure. Vi gikk gjennom sand-, sump- og regnskogområder, og plukket mango rett fra trærne underveis. Det lå slanger langs veien og papegøyer i trærne. Utrolig! :)
Men i 30-40 grader, var dette veldig tungt. Spesielt i sandområdene. Vi hadde fått litt dårlig informasjon, så de sa det kun ble nødvendig med en flaske vann. Kjedelig.... Den flasken ble fort tømt for å si det sånn. Så var en HEFTIG tur med andre ord.

Vi ble i landsbyen, Ankelylaly i 4 dager. Vi fulgte samme programmet med legetilbud, skoleoppfølging, og aktiviteter for barna. Det ble også vist film på storskjerm. Misjonærer på tur har alltid med seg prosjektor vet dere! ;)
Landsbyen hadde aldri sett film før, så var en helt spesiell hendelse. Hele landsbyen benket seg foran skjermen og satt der i mange timer og bare så, og så - øynene ble helt firkantet!
Filmen som ble vist var en kristen film, og dette var en muslimsk landsby, men én familie som var kristen. Det ble veldig godt mottatt, og hvis dere har hørt historier/nyheter om det å være kristen i muslimske områder, vet dere at det ikke er lett på noen måter.
Vi fikk god kontakt med både barn og voksne gjennom aktiviteter som lek og fotball, og han ene, sønnesønnen til læreren, skal kalle opp datteren sin etter meg. Festlig for et gassisk barn og hete "ti stille/døv". På gassisk uttaler de "marenina" -> "maren", som betyr nettopp dette.
Den siste natta i Ankelylaly sov alle innpå ett rom, og hyppige besøk fra rotter og diverse var ikke til å unngå. Siden vi sov på gulvet var det ekstra lett å merke når de løp over beina og armene. FESTLIG!!
Jeg satt som en besatt pasient på gulvet hele natten og nektet å ta på lys, i frykt for å se disse beistene!
Slik satt jeg helt frem til vi skulle gå. Vi skulle nemlig gå på natten, så klokken 2 gjorde vi oss klar. Vi gikk i stummende mørke, stjerneklar himmel, og samtlige trøtte tryner å skue. Etter litt over 2 mil var vi fremme der en båt skulle hente oss. Vi hadde nærmest jogget hele veien for å rekke det, og når vi kom frem klokken 6, ventet vi i 1 1/2 time på båten. Dårlig stemning da.. :p
Men vi fikk summet oss litt og slappet litt av før den lange reisen fortsatte.

Før jeg begynte å skrive blogg, lovte jeg meg selv at jeg ikke skulle skrive om unødvendige ting som do-fasiliteter, men i Ankelylaly må det nevnes at det ikke fantes. I det hele tatt!
Hvis naturen kalte, fikk naturen svar. Ikke like festlig å gå tur i skogen midt på svarteste natta på Madagaskar. Men morsomt å se tilbake på!

Dagen vi kom tilbake til båten slappet vi bare av og badet.:) Det trengtes for å si det mildt. Vi la oss med et smil og tenkte "endelig! En hel natt med søvn!" ...men vi hadde nok ikke så flaks da heller. Midt på natten blåste det opp til kjempestorm. Jeg var fast bestemt på å sove, og tenkte dette gikk nok fort over. Siden vi sover ute på dekk, måtte jeg ta et teppe over meg så ikke bølgene skulle gjøre meg helt gjennomvåt. Jeg lukket øynene og bestemte meg for å sove, uansett! Jeg klarte det også, til tross for alle som løp rundt og reddet flest mulig ting fra å falle uti sjøen og lyste i fjes på folk med lommelykter for at de skulle våkne. Plutselig stod det en matros over meg og skrek veldig, veldig tydelig: "MAREN! GÅ INN I BÅTEN! NÅÅ!"
Jeg tok da et hint og gikk inn i båten. Alt var vått, fuktig og klamt, lite luft og mange bein og armer overalt. Da vi våknet var ankeret løsnet, og vi stod på land. Så ja, lite søvn også denne natten. Men litt av noen historier som kommer ut av slike hendelser. (Bølgene nevner jeg ikke en gang, for de var litt for store til å nevnes)

Etter uflaks kommer.... mer uflaks??
Etter stormen ble motoren ødelagt, så nå hadde vi kun seilet og vinden og stole på. Med tanke på at jeg kun hadde to uker stage (obs.tur) så ble jeg litt stresset siden jeg hadde mye arbeidet som ventet på fastlandet. Så, nå forberedte jeg meg på at vi måtte nok være her mye lenger og bare ta ting som det kommer.
Samme dag fikk vi beskjed på radioen at nå var en syklon på vei. Siden motoren fremdeles var ødelagt, var ikke denne nyheten så kul. Vi måtte da bare begynne å seile hjemover så fort som mulig.
Torsdag kom vi tilbake til Mahajanga, og når jeg ser tilbake på alt så er det så utrolig mye som har skjedd. Mange minner for livet, og festlige historier. Utrolig takknemlig for at jeg har fått tatt del i et så tøft prosjekt!

Nå er det på vei til Tana for å jobbe der en uke, så skal jeg endelig til Antsirabe igjen. Når jeg kommer dit skal jeg legge ut litt bilder fra denne turen jeg nå har vært på, siden dataen min ligger der. Så, so long! :)

Amøber og andre festligheter

2009-11-05T02:59:00.000-08:00

Ja, blir ikke like ofte jeg oppdaterer denne bloggen. Men det er kanskje et godt tegn også.. Da skjønner dere at jeg har mye å gjøre og alt står greit til.
Nå den siste uken har vi hatt misjonærmøte. Da har det vært folksomt på Den norske skolen og mye program. Sarah og jeg har hatt ansvar for barna og lage opplegg til dem. Supergøy oppgave og mange herlige barn. Er utrolig hvordan barn kan ha energi til alt....hele tiden! Det kan nemlig ikke voksne :p

Under MM (misjonærmøte) så kom blandt annet biskopen, Ole Hagesæter, og kona, og mange andre som er involvert i NMS. Det var visst veldig bra bibeltimer og samlinger. Litt trist at ettåringene ikke fikk deltatt på dette, men jobben vi gjorde var viktig for at ting skulle gå rundt. Så det gjorde ikke så mye, og vi storkoste oss veldig. Vi hadde "søndagsskole" hver dag, lekte, utkledning, dukketeater, leke butikk, lagde gardine +++ Så jeg klager ikke :)

Lørdagen var det Nordmannsforbundfest og det ble enda mer folksomt. Vi var vel rundt 40 stk som ble samlet. Det var duket til stor festmiddag og det ble taler og underholdning til kaffi og kake etterpå.
Det var ekstra høytidlig i år, siden det var 100 års jubileum. Til og med hilsen fra Kong Harald.

Nå som MM og Nordmannsforbundfesten er over, er det tilbake til arbeidet. Godt med faste rammer å gå etter, og trives veldig godt i jobben. Det medfører at jeg av og til jobber litt mye, men heller den veien enn det andre. Hadde vært kjedelig om jeg ikke trivdes med det jeg gjør.

Ellers har jeg fått amøber! Kjempefestlig det! ;) Så nå er det antibiotika og diverse piller. Forhåpentligvis er det mye bedre til tirsdag. Da skal jeg til Mahajanga med to Hald-studenter, Kjetil og Kjell, og dra på seiltur i 2 uker med Shalom.
Blir herlig å se sjø igjen, fiske, bade og se arbeidet prosjeket gjør.
Så, gleder meg veeeeldig! Jippi!! :)

Bare en liten historie for alle som jobber :)

2009-10-25T22:08:00.001-07:00

En mann kom sent hjem fra jobb, trøtt og irritabel. Ved døren ventet hans 5 år gamle sønn. Sønn: Pappa, kan jeg spørre deg om noe?
Far: Selvfølgelig. Hva lurer du på? svarte mannen.
Sønn: Pappa, hvor mye tjener du i timen?
Far: Det har du ingenting med! Hvorfor spør du om sånt? spurte mannen sint.
Sønn: Jeg har bare lyst til å vite det. Kan du ikke være så snill å fortelle meg det?
Far: Hvis du absolutt må vite det, så tjener jeg 250 kr. i timen.
Sønn: Åhh, sa sønnen og kikket ned i gulvet. Kan jeg få lov til å låne 100 kroner av deg? Faren ble rasende. Hvis den eneste grunnen til at du vil vite hvor mye jeg tjener, er for at du kan gå ut og kjøpe deg en idiotisk leke eller annet tull, da kan du marsjere rett inn på rommet ditt og legge deg. Tenk over hvilken egoist du er! Jeg jobber ikke flere timer hver eneste dag for slik barnslig frekkhet!

Sønnen gikk stille til rommet sitt og lukket døren. Mannen gikk og satte seg i stolen og ble mer og mer irritert over sønnens frekke spørsmål. Hvordan våger han å spørre om hvor mye jeg tjener bare for å få penger? Omtrent en time senere hadde mannen roet seg og begynte å tenke seg litt om: Kanskje guttungen virkelig trengte de 100 kronene for å kjøpe noe han trengte, og dessuten maste han svært sjelden om å få penger.
Mannen gikk til guttens soveroms dør, banket på og åpnet. Sover du, gutten min? spurte han. Nei, pappa, jeg er våken, svarte gutten. Jeg har tenkt meg litt om og kanskje jeg var litt for streng mot deg, sa mannen. Det har vært en lang dag og uheldigvis tok jeg sinnet mitt ut på deg. Her er de 100 kronene du spurte om å få låne.
Gutten satte seg straks smilende opp og ropte: Tusen takk, pappa! Så stakk han hånden innunder puten og dro frem noen krøllete sedler. Da mannen så at sønnen allerede hadde penger, begynte han å bli sint igjen. Sønnen telte pengene sakte og kikket opp på faren.
Hvorfor skulle du ha flere penger når du allerede har? murret faren.
Fordi jeg ikke hadde nok, men nå har jeg det! svarte sønnen. Pappa, nå har jeg 250 kroner. Kan jeg få lov til å kjøpe en time av tiden din, for da kan du komme hjem en time tidligere i morgen og spise middag sammen med oss?
Faren var knust. Han la armene rundt sønnen sin og ba om forlatelse.

Dette er bare en kort påminnelse til alle som jobber mye. Vi skal ikke bare la tiden renne vekk uten å være sammen med de som virkelig betyr noe for oss, de som står oss nært.Vær så snill og husk på å spandere tid verd 250 kroner på noen du virkelig bryr deg om.Hvis vi dør i morgen, vil bedriften vi jobber for kunne erstatte oss i løpet av få timer; men familie og venner vi forlater, vil savne oss resten av livet.

Hipp hipp - HURRA!

2009-10-13T22:08:00.000-07:00

Søndag 4. oktober var FLM sin 140 års dag. En stor dag for gassere og en stor dag for NMS. Det var 140 år siden misjonærere bosatte seg på Madagaskar og dannet FLM. Dette ble feiret med en stor ute gudstjeneste, flere kor sang, mange prester var tilstede, inkl. NMS representanten og mange, mange kirkegjengere. Alle pyntet til fest.
I denne forbindelse var også, TGC, Tana Gospel Choir, kommet for å ha konserter til hyllest for kirken. Dette var ikke bare noe jeg fikk se, men også delta på. Med NorMal Gospel fikk vi være med på konsert med de. AMAZING! :-D

De kommer mest sannsynlig til Norge i desember 2010, og i den forbindelse anbefaler jeg ALLE og dra å se. De synger så bra, at til slutt står alle og danser og synger med. Ukontrollert.. :p
Det må nevnes at jeg fikk med meg nesten alle her på tunet på konsert for å være med å se, og konsert til 1 - halv 2 på natten er ikke akkurat hverdagskost her. Så var utrolig kjekt at de ville være med å se på! :)

Ellers har jeg vært i Tana i helgen med Lilliann og blitt litt kjent med Rebekka og familien som jeg skal være hos en uke i måneden. En veldig gjestfri og god familie! Så etter denne helgen gleder jeg meg veldig til å få lov til å være hos dem. I Tana fikk vi dra på et stort marked, croc farm, madajazzcar (jazz festival) ++. Så en veldig berikende helg ;)

Nå er det i full gang med forberedelser til misjonærmøte og Nordmannsforbundsfesten. Sarah og meg har fått i oppgave å ta oss av barna og litt oppgaver innen musikk og små praktiske oppgaver. Så vi har det nesten litt for godt her nede. :)
Nå har de nye haldingene kommet til Antsirabe, så litt gjennomtrekk her på tunet blir det mye av i oktober. Men veldig kjent med nye ansikter og nye folk og bli kjent med! De er veldig trivelige alle sammen, så vi er heldige som får besøk av dem.
Under MM blir vi nok mer kjent også, så det blir braa :)

Prix Musiques de l'Océan Indien

2009-09-29T09:20:00.000-07:00

Der, der var internett tilbake i Antsirabe! Hurra!! :-D Den siste tiden føler jeg så mye har skjedd, men klarer ikke helt å se alt som har skjedd.. merkelig følelse! Nå har jeg da vært "enslig ettåring" på Antsirabe litt over en uke og jeg har debutert som engelsklærer for noen som jobber på blindeskolen og som skal til Bhutan. Der skal de bli kjent med blindearbeidet der, og en av kriteriene for at de fikk dra var at de behersket engelsk. Dette har da vært en utfordring for meg. Det som var relativt for dem, var å lære hvordan kulturen i Bhutan er, å snakke om arbeidet deres og hvordan det ble utført, men tanke på at jeg ikke kunne noe av dette fra før av var det tidkrevende å sette seg inn i det. Nå de siste dagene har jeg ikke hatt mulighet til å undervist dem som avtalt pga sykdom. Men jeg har fått lært mye om blindearbeid og kultur i Bhutan, så hvis det er noen spørsmål ang dette er det bare til å spørre! ;-)

I helgen dro vi en hel gjeng til Tana for å se på Prix Musiques de l'Océan Indien. Vi kjente nemlig det ene bandet som skulle opptre. Band fra Madagaskar og alle øyene rundt deltok og tilslutt var det finale nå denne lørdagen. Tre grupper var fit for fight på AF i Tana og mange hadde dratt for å støtte sine favoritter. Da det nervepirrende øyeblikket kom, stod alle stille, ingen snakket og plutselig ropte de ut : Mami Bastà!! Jubelen stod i taket (bortsett fra at vi var ute da..). Men stemningen var det ikke noe å si på. Det mest fantastiske var at alle var så nede på jorden og takket først og fremst vennene sine, oss som hadde dratt fra Antsirabe. Selvom flere "viktige menn" kjempet om å få gratulere dem og snakke buisness, så var de så jordnære og avslappet - men utrolig takknemlige og glade. Det er så fint med det gassiske folk, så moramora sy faly be! Rolige, enkle og veldig glade!

Ellers har jeg vært på Akanisoa og fått arbeidsbeskrivelse. Så på mandag begynner jeg for fullt med vasking av klær, matlaging, arbeid med dyra og rett og slett bare leke og ha kreative aktiviteter med barna. Så det blir en spennende tid, og jeg gleder meg veldig til å begynne å jobbe der :-)

Tiako Madagasikara!

2009-09-12T02:33:00.000-07:00

Hei hei!

Dette var lenge siden.. Alt går så fort her – utenom internett! Like greit! Man blir litt primitiv av å bo her med tanke på alle tekonologiske duppeditter hjemme, som TV (som vi ikke har) og internett. Herlig!! :-)

Så, siden sist har vi gjort en hel masse. Gassisk-undervisningen tar mye tid, og det er viktig å kunne kommunisere, så er veldig taknemlig for at vi har fått et så godt tilbud med en veldig flink og snill lærer , Edouard.
Ellers har vi besøk Mangarano, et institutt for spedalske. Personlig syns jeg det var et tøft syn som satte sine spor i meg. Man hilste på utrolig glade mennesker som var så glad for å se oss. Mennesker som er så glade og som setter så stor pris på de smågodene, selvom de ikke har tær, fingre, nese..
Finnes slik glede i Norge? Neppe.. Der var det storhysteri for svineinfluensa før det faktisk kom og man graver sin egen grav lenge før noe som helst. Setter det nok veldig på spissen nå, men dere ser poenget mitt.

Om ca 2 uker skal jeg begynne å jobbe. Da er språkkurset ferdig og på tide å begynne mitt arbeid. Vi besøkte Akanisoa (barnehjemmet her på Antsirabe) denne uken. Siden det er ferie enda, så var det ikke så mange barn, men fint å se den nye arbeidsplassen min. Stort området og herlige, kommende kollegaer ;-) På søndag, altså i morgen, skal vi ta med barna fra barnehjemmet til kirken og så spise middag med dem etterpå. Jippii! Blir fint med en forsmak på arbeidet og miljøet før jeg begynner å jobbe.

Som dere kanskje vet, er den politiske situasjonen her på Madagaskar veldig usikker. For dere som er interessert kan dere sjekke : http://www.madagaskar.no/madagaskarnytt.php . Så foreløpig venter man bare på at demonstrasjonene skal begynne. Det er militær veldig mange steder og alt er veldig svevende på hva som kommer til å skje. Spennede tid i vente.

Madagaskar er kjent for sin unike natur, og er veldig enig i det! Nå som våren kommer ser man alt begynner å spire og det blir vakrere for hver dag! :) Er vanskelig å si hva jeg «føler» for Madagaskar, er mye trist og vanskelige situasjoner, men og så mye fantastisk! Fantastiske mennesker, natur, musikkmiljø og ikke minst arbeidet som blir utført her. Det betyr så mye for så mange! Så, Madagaskar har definitivt fått en stor plass i hjertet mitt ! :)

En god søndag! :)

2009-08-31T01:43:00.000-07:00

Søndag morgen våknet jeg som vanlig av kirkeklokkene og bjeffing fra hunder. Hele morgenen var så rolig og jeg hadde ikke lagt noen store planer. Var veldig hakuna matata!
Herlig!
Bare sitte ute på tunet, høre på musikk fra alle kanter, solen steiker og plutselig er klokken 14.00; på tid for volleyball :)Kvelden før dro vi på Mozika kafe på kabaret og møtte en del gassiske folk. Utrolig vittig, for flere kunne norsk og vi hadde flere fellesbekjente!! Både i Bergen og på Tysnes. Verden er liten! Så den kvelden på kabaret fant vi ut at neste dag skulle vi spille volleyball her på tunet. Ettersom jeg hadde spilt tennis dagen før var jeg ikke akkurat myk og kjempeaktiv en varm søndag:p men var utrolig kjekt! Fikk praktisert litt gassisk og de fikk lært litt mer norsk, og samtidig få nye relasjoner til mennesker :)

Enda en litt morsom tilfeldighet var at Lilliann hadde foreslått for meg å begynne i et kor,NorMal, noe som jeg var svært positiv til og gledet meg!
De samme gasserne vi møtte og ble kjent med er med der, og både drev og var med i koret. NorMal (norwegian/malagasy) ble dannet av en misjonær og bestod av nordmenn og gassere. Foreløpig er det rundt 30 gassere, 2 franske og 1 nordmann - meg:p

De synger for det meste gospel og alle kan tenke seg hvordan ekte afrikansk gospel foregår, og alle forventningene mine til dette ble oppfylt! Helt amazing!! Så gjennomført og bra både sosialt og musikalsk med improvisasjoner og flere stemmer. Så - etter en øvelse følte jeg meg så inkludert etter en god mottakelse.

Kjente at dette var akkurat det jeg trengte, namana malagasy (gassiske venner). På denne måten er det også mye lettere å lære både språk og kultur. Så kommer bare positive ting frem når man får litt venner det går an å være med! Alle er utrolig hyggelige, positive, og det er veldig lett å være seg selv med dem. Det å føle seg akseptert i en helt ny kultur var en stor a-ha opplevelse; og det var godt ! :)

Hurra for nye venner og en god søndag!! :)

Personlige livvakter og hyrdeinnvielse

2009-08-26T22:18:00.000-07:00

Tirsdag 25. august tok Arild Bakke, Sarah og meg med til Farhimena for å være med på hyrdeinnvielsen. Bakgrunnen for denne seremonien var en mann som fikk en åpenbaring eller et kall om evangelisering. Det ble stor vekkelse i dette området og nådegaver som helbredelse, tale og evangelisering gjorde at flere og flere fikk se Guds verk og ble kristne. Et spesielt tilfelle her var en kvinne som trodde svært lite om seg selv og var veldig sjenert. En dag følte hun for å be for en gutt hun visste var syk, i håp om at Herren skulle vise nåde. ..det hun ikke visste var at han nettopp hadde dødd. Like etter bønnen hennes våknet gutten opp fra de døde. Den samme kvinnen fikk og tale-nådegaven, til tross for å være en veldig sjenert person. Hun fikk til og med dra til Norge og preke. Hun var beriket med nådegaver og utrettet stor forskjell på menneskers liv.

På grunn av denne vekkelsesbevegelsen opplever mange et kall eller får en åpenbaring av en eller annen form, som gjør at de vil vie sitt liv til Kristus. For å bli en hyrde må man jobbe for det og studere i to år. De siste to ukene er det oppsummering og siste finish før seremonien. Det holdes årlig en hyrdeinnvielse og er 26. august hver gang. Her samles flere tusen mennesker som bærer bagasjen på ryggen og går i 17(+/-) timer for å delta på møter, hyrdeinnvielsen og gudstjenester.

I år begynte hyrdeinnvielsen kl. 8.00 og varte til 13:30. En goood stund! ;)Var over 250 hyrder og 2 kollekter (en kollekt tar rundt en time pga alle menneskene). Veistandarden er så-som-så, men når en for eksempel er litt dårlig og kvalm, er det ingen suksess i nesten 2 timer :p
Natten til 26. august gikk det rykter om røvere i landsbyen. Ettersom kollekt-ansvarlig sov i samme hus som oss, måtte vi ringe etter militærstyrke. Det kan gå ille for seg når det er røvere i landsbyer, så var best å være på den sikre siden. De fikk noen til å holde vakt i området rundt huset og noen som sov inne med oss.

Naive meg hadde ikke fått med seg noe, og ante fred og ingen fare når jeg gikk å la meg. Var først under frokostbordet når vi hadde noen bevæpnede menn som spiste med oss jeg reagerte på at noe ikke var helt som det skulle. :p jaja.. Englevakt!
men det var ikke bare i Farhimena det var action. I ghettoen Antsirabe, var det et væpnet ran, like bortenfor tunet vårt, der en ble drept. Veldig merkelig følelse å tenke på at en ble drept borti "høgget". Surrealistisk.. Merker at dette ikke er Norge akkurat. Helt Texas i Afrika!

Utenom det, så er livet på Madagaskar helt utrolig! Flotte, hyggelige mennesker, unik kultur og naturen er så mektig! Terrasser overalt med ris, poteter, hvete, gulrøtter, plomme-, eple og ferskentrær :) Mmm!

Noe som er litt morsomt med kulturen her nede, er at hvis man vil dele med seg, f.eks. en helt ny og supergod uåpnet sjokolade - må man IKKE gi hele pakken! ..da får man den nemlig ikke igjen:p

Oppskrift på deling:

- Dele opp bit for bit
- Holde i pakken mens man gir til hver enkelt
- Ikke slippe pakken under utdeling (!!)
-Ta en bit selv! ;)

Salama Tompoko!!

2009-08-19T08:08:00.000-07:00

15. august begynte den store reisen min fra Bergen til Madagaskar. En "liten" overgang kan man si. Dro fra regn, vind og kulde - til sol, varme og en unik kultur. God deal! Mandag 17. august når jeg våknet opp i Antananarivo gikk det plutselig opp for meg at jeg befinner meg på andre siden av jorden. Villt! Er veldig nysgjerrig på alt, språket, "skikk og bruk", kulturen, menneskene og alt arbeidet som blir utført her.

I Tana på Isoraka ble Sarah (den andre ettåringen) og jeg møtt med varme og stooor gjestfrihet. Måltider, sted å sove og turer i byen. Lærte noen gloser som er gode å ha for å vise at vi ikke er franske! ;) Slik jeg har forstått det blir alle vazha'ene (utlendingene) ekstra godt mottat dersom de prøver å snakke gassisk (noen franskmenn ikke gjør). Er festlig å se hvor mye et par ord kan glede andre mennesker. Her på Madagaskar går ikke mennesker med skylapper som i Norge. I Norge er alle opptatt med sitt og er veldig reserverte, mens her snakker alle med alle. Noe som gjør at man føler seg så velkomne og det øker kvaliteten enda mer.

Etter et par dager i Tana dro vi til Antsirabe - her jeg skal jobbe dette året. Området er så fantastisk vakkert, med blomster overalt, flotte hus, tennis-, fotball- og basketballbane, og misjonærene som bor her er utrolig flotte mennesker! Ikke minst barna deres.. :) Første kvelden ble vi invitert inn til middag på bordet og tegninger fra barna. Barna snakker forresten gassisk, norsk, fransk og litt engelsk, og de er opptil 6 år. Tror det er på tide jeg utvider språkspekteret mitt ja..
De neste 5 ukene blir det intens språklæring, og etter det blir arbeidsplanen utarbeidet og utført. Er en enorm fordel å kunne snakke med barna jeg skal jobbe med! ;)

Det som har truffet meg hardest er all fattigdommen som er her. Tiggere som er sultne, klær som blir vasket langs elver, små, gråtende barn som ber om penger eller mat. Dette blir nok min tøffeste utfordring tror jeg. Hvordan jeg skal forholde meg til dette og hva som jeg bør gjøre og ikke gjøre. Men med god veiledning og kunnskaper man får fra alle på tunet om kulturen og etikk og moral blir nok utfordringen lettere :)

Ettersom det er vanskelig å laste innpå bilder for en blogg-nybegynner, kommer det flere innpå, så fort jeg har tid og tålmodighet :)